Jeg vil gjøre det selv om min egentlige datter ikke vil

Jeg har lengtet etter en yngre partner, og vennens fantastiske datter har vært i tankene mine. Da hun virket uinteressert, tok jeg saken i egne hender, noe som førte til et intenst møte.

Som far er det ikke noe mer avskrekkende enn å oppdage at den antatte datteren din egentlig ikke er ditt biologiske barn. Men, til tross for denne åpenbaringen, er jeg fortsatt tiltrukket av henne på en kjødelig måte. Jeg finner meg selv å begjære hennes selskap, duften av huden hennes, og følelsen av kroppen hennes mot min. Det er en urtrang som jeg ikke kan se ut til å riste av meg, uansett hvor hardt jeg prøver. Når hun er i nærheten, kan jeg ikke unngå å fantasere om hvordan det ville være å elske med henne, selv om hun ikke er mitt blod. Tanken alene sender skjelvinger nedover ryggen min, et testament på hvor mye jeg begjærer henne. Og overraskende nok ser hun ut til å gjengjelde disse følelsene, selv om de ikke er min biologiske datter. Våre samspill blir stadig mer opphetet, blikkene våres blir bare litt for lange. Spenningen mellom oss er til å ta og føle på, en konstant påminnelse om det forbudte begjæret som brenner inni oss. Men, etter hvert som varmen intensiveres, finner vi oss selv å bukke under for våre urdrifter, og leder oss ned en vei av nytelse og ekstase.